For å få uføretrygd må du helt generelt være medlem av Folketrygden, bo i Norge og være i rett alder. Men dette er litt mer sammensatt. Nedenfor forklarer vi de viktigste trekkene ved denne delen av vilkårene, eller som NAV sier, kravene, for å få uføretrygd.
Du må ha tilknytning til Norge for å få uføretrygd
For å få uføretrygd må man både være i Norge og ha vært her lenge nok. Dette er en slags forsikringsrettslig tankegang; hvis du ikke har tegnet forsikring i folketrygden, så får du heller ikke erstatning hvis du blir ufør. Og du kan ikke komme ufør til Norge og regne med å få uføretrygd her. Dette har også en litt mer generell begrunnelse, nemlig at vi forutsetter at den som hører til andre land også har sikret seg etter dette andre landets regler.
Reglene om at man må være medlem av folketrygden for å få uføretrygd står i flere av bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 12, for eksempel §§ 12-2 og 12-3. Medlem av trygden er generelt den som bor i Norge, se folketrygdloven § 2-1, og utlendinger som er i Norge for å jobbe, se folketrygdloven § 2-2.
I tillegg til at man må være medlem av trygden når man krever uføretrygd, så må man ha vært medlem av Folketrygden i minst de tre siste årene før uførheten oppsto, se §§ 12-2 og 12-8. Tilknytningsvilkåret er altså et dobbelt vilkår; man må ha vært medlem i en viss tid frem til man ble ufør, og man må i tillegg ha vært medlem på tidspunktet man krevde uføretrygd.
Merk at når det står «Norge» i loven, så bør man lese det som om det står «EØS». Internasjonale overenskomster går foran ordene i loven, og Norge har knyttet seg til EØS-samarbeidet, spesielt gjennom trygdeforordning 883/2004. Dette er et eget EØS-regelverk som sier at man får lov til å ta med seg sine opparbeidede rettigheter rundt i Europa. Dermed kan man få uføretrygd i Norge ved å slå sammen medlemskap i folketrygden med medlemskap i, for eksempel, den svenske Försäkringskassan eller en tysk Krankenkasse.
Spesielle grupper
Det er noen spesielle regler knyttet til medlemskap og opptjeningstid for enkelte grupper.
En av disse gruppene er flyktninger. Flyktninger har typisk forlatt landet hvor de kan ha hatt rettigheter, og har derfor ikke noe alternativ å falle tilbake på. Dette er en litt haltende begrunnelse fordi mange land i verden savner et godt velferdssystem. Tanken er at Norge aksepterer å gi flyktninger en viss tilknytning ved å ta dem imot. Disse reglene står i folketrygdloven §§ 12-2 andre ledd og 1-7.
En annen gruppe som er omfattet av spesielle regler, er personer som blir født uføre eller som blir uføre i ung alder. Disse trenger bare ett års medlemskap for å få uføretrygd. Disse reglene står i folketrygdloven § 12-2 tredje ledd bokstav a.
En tredje gruppe som er omfattet av spesielle regler, er personer som deltar i internasjonale operasjoner for Norge. Det er for eksempel ikke spesielt rimelig om en person som tjenestegjør i militæret for Norge et annet sted i verden, og som blir skadet under tjenesten, skal nektes rett til uføretrygd på grunn av de vanlige reglene. Dette står det mer om i folketrygdloven § 12-2 første ledd andre punkt.
Det er aldersregler for å få uføretrygd
Hovedregelen er at man må være mellom 18 og 67 år for å få uføretrygd. Dette henger sammen med de andre reglene i loven for øvrig; før man blir 18 år er det foreldrenes ansvar å sikre omsorg, se barneloven § 68, og etter at man er 67 er man omfattet av folketrygdlovens regler om alderspensjon. Det er bare mellom disse to tidspunktene at man kan få uføretrygd, selv om man for eksempel kan få sykepenger fra et tidligere tidspunkt enn dette. Her er det altså litt ulike regler for de forskjellige ytelsene i folketrygdloven.
Det er spesielle regler som slår inn når man krever uføretrygd fra fylte 62 år. Da kan man ha rett på både uføretrygd og alderspensjon samtidig, så for å hindre at man får dobbelt opp er det laget såkalte samordningsregler. Samordning betyr at man ved utbetalingen av én ytelse trekker fra det man allerede har fått utbetalt etter en annen ytelse, slik at man i sum får dekket 100%. Dette henger igjen sammen med det generelle dobbeltkompensasjonsforbudet i folketrygdloven, altså, at det generelt er i strid med reglene å få utbetalt to ytelser som skal dekke det samme inntektstapet samtidig.
Aldersreglene kan du lese mer om i folketrygdloven § 12-4 første og andre ledd.