Et av de viktigste vilkårene for å få uføretrygd er, at du må ha et medisinsk forhold som forklarer at du er ufør. Det medisinske forholdet, ofte kalt «sykdomsvilkåret», «sykdom» eller «sykdom, skade eller lyte», må forklare og være årsaken til at du er ufør. Hvis du er ufør av andre grunner, så har du i utgangspunktet ikke rett på uføretrygd. I loven står det at sosiale og økonomiske forhold ikke gir rett til uføretrygd, og det prøver NAV tidvis å bruke som avslagsgrunn, men alt henger sammen. Du må snakke med oss hvis NAV avslår uføretrygden din med en slik begrunnelse.
Sykdomsbegrepet
Du må være syk for å få uføretrygd. Eller, for å være mer presis, så må det foreligge minst én medisinsk tilstand som er egnet til å gi arbeidsuførhet. Loven bruker ordene «sykdom, skade eller lyte», men det trenger du ikke tenke på, for dette det har ingenting å si om det medisinske forholdet som gjør deg ufør kalles sykdom, skade eller lyte. For enkelhetens skyld skriver vi bare «sykdom», men mener både sykdom (som noe du blir smittet med eller som oppstår i kroppen), skade (som er noe som tilstøter deg, typisk slag, klem, kutt, sammenstøt osv utenfra), og lyte (et medfødt eller ervervet funksjonstap, typisk at man er født med en eller annen funksjonssvikt).
Men for at noe skal være omfattet av sykdomsbegrepet må det være vitenskapelig forankret. Det at noe anses som sykdom av interesseorganisasjoner og liknende er generelt ikke nok. Et godt eksempel her er såkalt el-følsomhet, altså folk som mener at de blir syke av å være i nærheten av mobiltelefoner, wifi-anlegg og liknende. Men el-følsomhet savner vitenskapelig belegg. Det kan være at pasienten selv mener seg el-følsom, men at det egentlig er noe annet som skaper plagene. Da må i så fall dette annet bli funnet, for el-følsomhet er ikke omfattet av sykdomsbegrepet.
Noen diagnoser er ikke anerkjent i alle land, altså at en lege og trygdeordningen i ett land kan mene at man er syk, mens legen og trygdeordningen i et annet land kan mene at det man plages med er helt naturlig. Et eksempel er ADHD, som ikke anerkjennes i f.eks Frankrike. Franskmennene mener at hyperaktivitet og bajaseri er en del av det å være barn, mens særlig amerikanerne er glade i å sette diagnoser. Og i Norge er det klart at ADHD er en diagnose som i noen tilfeller fører til varig uførhet, med rett til uføretrygd. Et annet eksempel her er ME, hvor det har vært en langvarig prosess å få ME anerkjent i Norge. Den prosessen er ikke fullført ennå, og det har vært mange som har måttet gå veien om domstolene for å få NAV til å akseptere det legene skriver.
ME er for øvrig et godt eksempel på at man ikke behøver å påvise sykdommen objektivt. Diagnosen ME/kronisk utmattelsessyndrin settes på bakgrunn av en rekke kriterier, hvor utelukkelse av andre sykdommer er et av kriteriene; man utelukker at det kan være noe annet som plager vedkommende, og så ser man hvor utmattet vedkommende er, før man konkluderer med om man er tilstrekkelig plaget til å være omfattet av ME-diagnosen. Slik var det også inntil relativt nylig for revmatiske sykdommer. Den dag i dag er selvopplevd nivå på plagene en del av diagnostiseringen. På grunn av store fremskritt innen for eksempel analyse av blodprøver og genene våre kan det settes mer presise diagnoser enn tidligere, og det gjør at man lettere kan være sikker på hva det er som er årsaken til plagene man lider av. Slik blir det kanskje også en dag for el-følsomhet, som nevnt over, hvor man finner et vitenskapelig belegg for å si at det er en reell tilstand. Eller kanskje ikke. Dette beveger seg jo i takt med utviklingen i legevitenskapen.
I tillegg til legevitenskapen har domstolenes praksis betydning. Hvis en domstol i uenighet med NAV sier at jo, dette er faktisk en sykdom, så må NAV godta det også for andre saker som likner.
Legepraksis betyr også noe, altså, det som er «alminnelig anerkjent i medisinsk praksis». Hvis leger generelt er enige om at noe er en sykdom, så kan det få betydning selv om man savner et konkret vitenskapelig belegg for det.
I tillegg har det jo litt å si hva folk flest mener. Interesseorganisasjoner, mediene, politikerne og andre er med på å skyve grensen for hva som anses som sykdom, og over tid får dette i noen tilfeller betydning også for uføretrygd. Sykdomsbegrepet i folketrygden er altså dynamisk; det flytter seg avhengig av kunnskapen vår.
Er diagnose og sykdom det samme?
Diagnose og sykdom/skade/lyte er to forskjellige ting. Det kan du lese mer om på siden om sykdomsvilkåret for sykepenger. Den store forskjellen på sykepenger og uføretrygd, er at for uføretrygd så må legene vite hva som feiler deg. Det må foreligge en anerkjent diagnose, i både et legevitenskapelig (forskningsbasert) perspektiv og i et klinisk (praktisk). Dette følger både direkte av selve lovteksten, se folketrygdloven § 12-6 andre ledd første setning, men også indirekte av det såkalte attføringsvilkåret. Hvis man ikke vet sikkert hva som feiler deg, så er det vanskelig å konkludere med at tilstanden er varig.
Men også dette er litt mer komplisert enn som så. For selv om man må vite hva som feiler deg, så er det ikke nødvendig at det foreligger objektive funn som bekrefter det som plager deg. Det er mange sykdommer som ikke kan avdekkes med objektive funn, som f.eks røntgen eller blodprøver, men som like fullt er sykdommer med anerkjente diagnoser.
Hva med selvpåført sykdom/skade/lyte?
Som det heter i loven, så gir ikke økonomiske eller sosiale vanskeligheter rett på uføretrygd. Hva da med sykdom som er forårsaket av sosiale vansker? Rusmisbrukeren som får en psykisk sykdom? Alkoholikeren som får skrumplever? Rusmisbruk, alkoholisme og slikt gir ikke i seg selv rett til uføretrygd, men følgeskadene kan gi rett på uføretrygd.