Hjelp til selvhjelp
Et viktig prinsipp i folketrygden er prinsippet om hjelp til selvhjelp. Selv om man opplever en situasjon som i utgangspunktet skal utløse en rett, som at man blir syk og taper inntekt, så må man forsøke å komme tilbake i arbeid.
På vei mot uføretrygd er man i de aller fleste tilfeller innom arbeidsavklaringspenger først, og det er vanskelig å forstå uføretrygd uten også å forstå arbeidsavklaringspenger. Formålet med arbeidsavklaringspenger er å forsøke å reversere tapet i inntekt og arbeidsevne, slik at man kommer seg tilbake i arbeid, helt eller delvis. Det er først når man har gjort alt det som med rimelighet kan kreves for å forsøke å komme tilbake i arbeid, at man kan få rett på uføretrygd. Dette, at man har gjort alt man med rimelighet kan avkreves å forsøke, kalles gjerne attføringsvilkåret. Dette begrepet står ikke lenger i selve lovteksten, men er så innarbeidet at alle som jobber med uføretrygd, enten det er i NAV, advokatbransjen eller forsikringsbransjen, kjenner uttrykket.
Hva betyr attføring?
Av pedagogiske hensyn kan man huske på, at «attføring» er nynorsk for «tilbakeføring», og det er jo det man skal; forsøke en tilbakeføring til arbeidslivet. Man kan også merke seg, at terminologien er utdatert av andre grunner. Den viktigste grunnen er at man kan få uføretrygd selv om man aldri har vært i arbeid. Noen mennesker er født uføre, eller blir uføre i ung alder, før de rekker å ha nevneverdig inntekt. Disse menneskene skal også forsøkes overført til arbeidslivet i den grad det er mulig.
Perioden på arbeidsavklaringspenger skal ivareta dette hjelp til selvhjelp-prinsippet. Uføretrygden utløses av at alle rimelige forsøk har strandet, og man er nødt til å konkludere med at arbeidsevnen er varig tapt.
I folketrygdloven § 12-5 første ledd står de to tingene man skal ha forsøkt; medisinsk behandling og arbeidsrettede tiltak. Disse to punktene finner man igjen også i AAP-regelverket, i § 11-6 første ledd, hvor det litt forenklet står, at NAV plikter å lage en aktivitetsplan hvor medisinsk behandling og arbeidsrettede tiltak inngår. NAV skal som den klare hovedregel ikke konkludere med varig uførhet før etter at behandling og tiltak er forsøkt, og at man på bakgrunn av forsøkene kan si sikkert hva veien skal være videre.
Hvilke tiltak er hensiktsmessige?
I loven heter det at man skal ha forsøkt tiltak med mindre det åpenbart ikke er hensiktsmessig. Med «hensiktsmessig» menes at det må være egnet til å føre til en konklusjon. Det er ikke slik at man må ha gjennomgått alle tenkelige tiltak for å få uføretrygd; det må ha noe for seg å prøve tiltaket. Situasjonen her er jo at man har en person som er syk, som har nedsatt arbeids- og inntektsevne, og så er man usikker på om vedkommende vil kunne bli bedre eller ikke. Et hensiktsmessig tiltak bidrar til å avklare om det er mulighet for bedring eller ikke. Hvis man allerede ved med rimelig sikkerhet at det ikke lenger er mulighet for bedring, så skal man ikke forsøke enda flere tiltak bare fordi de ikke har vært forsøkt tidligere i saken.
Det Høyesterett har sagt om grensen, er at det må foreligge «klare holdepunkter» for å kunne si at et mulig tiltak ikke er hensiktsmessig. Dette gjelder for hver eneste tenkelige tiltak. Jobben for NAV blir dermed å ta utgangspunkt i alle mulige tiltak de kan gi etter tiltaksforskriften, trekke fra det som er åpenbart uhensiktsmessig, og så tilby det som gjenstår. Hvis den som får tilbudet mottar AAP, og det gjør man jo i de fleste tilfeller (men ikke alle), takker nei til forslaget om tiltak, så kan NAV presse på. NAV kan blant annet stanse arbeidsavklaringspengene til den som ikke medvirker i denne prosessen.
Hvor gjør NAV erfaringsmessig feil?
Her gjør NAV dessverre en del feil. Det ene tilfellet er at de gjerne kommer med sanksjonsmidlene for sent (det omtaler vi ikke her), og det andre tilfellet er at de krever for mye. Men det skal de ikke. NAV har ikke lov til å foreslå tiltak som er formålsløse. Det faller utenfor det de skal gjøre for å ivareta ansvaret sitt. NAV har heller ikke lov til å foreslå tiltak som kan forverre tilstanden til den syke. I flere saker vi har jobbet med for klientene våre, er det nettopp dette som er problemet; NAV har presset på og presset på, med det resultat at den uføre er blitt sykere.
Når man vurderer hvilken behandling og tiltak man skal forsøke, så må man legge vekt på alder, utdanning, yrkesbakgrunn og så videre. Dette står direkte i uførereglene, se folketrygdloven § 12-5 andre ledd, men det står også i AAP-reglene, se § 11-5 andre ledd. Dette viser at lovgiver (dvs Stortinget, de som bestemmer hvordan loven skal se ut) mener at NAV ikke skal presse brukerne sine gjennom et standardisert løp, hvor alle behandles relativt likt. I stedet skal NAV lage et individuelt tilpasset opplegg, som i tilstrekkelig stor grad tar hensyn til mulighetene og utfordringene som den enkelte har. Her går det også an å trekke paralleller til den såkalte NAV-loven, som bestemmer mange prinsipper for hvordan NAV skal jobbe med blant annet disse sakene, og blant annet forskrift om arbeidsrettede tiltak, som bestemmer hva NAV har lov til (og plikt til) å tilby av tiltak for å kunne ivareta kravene til aktivitetsplanen. Disse reglene bestemmer i sum hva NAV skal gjøre, og hva som er godt nok for å kunne konkludere.
Når man har gjennomført nok behandling og tiltak til å kunne konkludere, så fyller man attføringsvilkåret.